Steg for steg

(21.10.13) Jeg tror jeg vet hvorfor jeg klarte å komme meg opp på toppen av Kilimanjaro. Uhuru Peak, 5685 m.o.h.

Ikke har jeg trent særlig mye, og jeg var definitivt ikke verken sprekere eller sterkere enn flere av de som måtte snu underveis.

Før turen bestemte jeg meg for at nå skulle jeg – bokstavelig talt – teste ut ”mindfulness i motbakke”.  Å være helt og fullt til stede også når det begynte å røyne på – eller kanskje spesielt da. Det jeg lærte av dette vet jeg at jeg vil få stor nytte av, og kanskje kan jeg dele noe av det med andre også.

IMG_8100
 Foto: Lars Kofoed

Dag 3, lørdag.

Etter frokosten klokka 7,  er vi i gang med turens tredje dag. Til nå har vi vandret gjennom regnskogen, hørt på lydene fra fugler og dyr, kjent at føtter og kropp fungerer, og sakte, sakte prøver vi å venne oss til at lufta blir tynnere og pusten tyngre.

Vi går ”upper route” mot Mawensi, passerer Zebra rock på 4000 m, og ”last waterpoint”. Kjenner litt ekstra på camelpacken og vannflaskene, for lite vann vil være katastrofalt det neste døgnet.

Fremme på neste leirsted – Kibo – er mange av oss slitne og ganske stille.  Klokka er 16 på ettermiddagen, og her skal vi bare være noen timer. Organisere sekkene, finne klærne vi trenger for siste etappe i løpet av natta, varme oss og kanskje hvile litt i soveposen.

Kl. 23 samles vi igjen, og ved midnatt er det på med hodelyktene og ut i svarte natta. Stjerneklart og stille. Vi ser ikke hvor vi går, men vi har sett stien opp på dagtid. Opp, opp. Lenger enn jeg orker. Men i mørket er stien kort – ikke lenger enn lyskjeglen fra hodelykta.

 

Og mens vi går oppover, skritt for skritt, meter for meter, uten klokke og begrep om tid, kjenner jeg at dette klarer jeg. Akurat NÅ er dette til å holde ut. Jeg kjenner kvalme – og lykkefølelsen når ubehaget forsvinner. En smerte i foten – og tilfredsheten av at også det gikk over. Alt er i endring. Om jeg er veldig sliten og tom for pust det ene øyeblikket, kjenner jeg hvordan lungene fylles og gir energi det neste. Og hele tiden denne vissheten – akkurat NÅ er alt greit. Jeg har krefter nok til neste skritt. Hele tiden akkurat nå.

 DSC00188

Dag 5, søndag.

Vi når kanten av fjellet, Gilmans point klokka kvart på sju. 5600 m.o.h. Vi er oppe ved kraterkanten, men enda er det et par timer til selve toppen. Én har alt gitt seg, her er det tre til som bestemmer seg for å snu. Det er mange timer tilbake ned igjen fra fjellet, og hit kommer det ikke noe redningshelikopter om helse eller føtter svikter. Mange føler ubehag i den tynne lufta. Oppkast og diare. Etter en halvtimes tid er det enda én som må gi opp å nå helt til topps.

Magen har begynt å slå seg vrang hos meg også, jeg skjønner det blir noen do-turer bak steinene på veien oppover. Men vet at det også går over.

Ellers fungerer alt. Akkurat nå har jeg krefter nok til neste steg. Sola har kommet høyt nok til at den har begynt å varme, og akkurat NÅ er alt greit.

 

Klokka nærmer seg 0900 og jeg ser skiltet. Congratulations, you are now at Uhuru Peak, 5895 m.o.h

Jeg har faktisk klart det.

 

Når jeg tenker over turen i ettertid, ser jeg at vi faktisk ikke sov fra kl 0600 lørdag morgen, til kl. 1900 søndag kveld. Det vil si 36 timer uten søvn. Vi gikk sammenhengende 12-13 timer gjennom natta og neste dag, bare avbrutt av korte pauser underveis. Etter et par timers matpause i leiren nærmest toppen, fortsatte vi videre nedover, for å komme oss raskest mulig ned i lavere høyde.

 

Jeg er overbevist om at jeg ikke hadde klart å komme meg til toppen – og ned igjen – om jeg hadde brukt krefter på å bekymre meg for hva som kunne skje. Om jeg hadde sett opp mot toppen uendelig høyt der oppe, og lurt på om jeg fortsatt ville ha krefter igjen etter en hel natts marsj i motbakke. Om jeg hadde brukt energien jeg hadde til å grue meg, bekymre meg, eller kanskje til å angre på ting jeg ikke hadde gjort bra nok  i forberedelsene før turen.

 

Det er kun i NÅET, i ØYEBLIKKET vi kan handle og få ting gjort. Det er derfor helt avgjørende for kvaliteten i alt vi foretar oss, at vi er bevisst, oppmerksomt til stede i det vi gjør.

 

Og dette kommer ikke av seg selv, selv om vi teoretisk skjønner at dette kan være riktig. 

Hjernen kan trenes, på samme måte som muskler i armer og bein, og det er dette mindfulnesstrening handler om. Å lære å styre oppmerksomheten til nået, der du har aller mest bruk for den.

Search
Bookmarks
Categories